Norsk partipolitisk leksikon Bakgrunnsinformasjon om norske politiske partier og grupper, med fokus på de små

Det ikke-sosialistiske arbeider- og småbrukerparti som i årene etter århundreskiftet grodde ut av De forenede norske Arbeidersamfund, og spesielt partiet Venstre , vedtok i 1911 å endre navn fra De forenede norske Arbeidersamfund til Arbeiderdemokratene. Året etter ble tilføyelsen "Det radikale Folkeparti" hengt på, og i 1921 ble denne tilføyelsen gjort til partiets navn og "Arbeiderdemokratene" til tilføyelse i parentes. Betegnelsen arbeiderdemokratene ble imidlertid helt fram til partiets oppløsning i 1940 (det siste landsmøtet ble holdt i1927) sittende som navn på medlemmene

Arbeiderdemokratene var hele tida et lite parti, men det fikk allikevel gjennomført store deler av sitt program gjennom et nært samarbeid med Venstre. Her ble deres ”radikale” sosialpolitikk godtatt så lenge den ble oppfattet som et bruhode over mot arbeiderklassen. Etter hvert som Arbeiderpartiet vokste, svant også Venstres håp om å vinne nevneverdig støtte hos arbeiderne. Men fram mot første verdenskrig fungerte de effektivt som ”slepebåt” for Venstre.

Samarbeidet mellom Venstre og Arbeiderdemokratene avfødte aktiv reformvirksomhet, med bl.a. ulykkesforsikring for utsatte yrkesgrupper (for fiskere i 1908, sjømenn i 1911 og industriarbeidere i 1915), sykeforsikring (1911 og 1915) og ikke minst et mer omfattende arbeidervern. Det ble f.eks. fastsatt en normalarbeidsdag på 10 timer (1909) og lagt ytterligere restriksjoner på barnearbeid (1909).

Radikale Folkeparti

Radikale Folkeparti var navnet på et norsk politisk parti som sprang ut av arbeidersamfunnsbevegelsen i slutten av forrige århundre. Opprinnelig het partiet Arbeiderdemokratene. De stilte til valg første gang i 1906; lederen var Johan Castberg. Det bygde på visjonen om småbrukerne som den framtidige store klassen i Norge, og utviklet en mer radikal småborgerlig ideologi enn noen annen politisk bevegelse i Norge. Arbeiderdemokratene var opprinnelig sosialradikale, men motstandere av sosialismens klassekamp; reform-ivrige, men strengt nasjonale og i motsetning til Arbeiderpartiet forsvarsvennlige. En hjertesak var tollfrihet for næringsmidler som småfolk trengte. I praktisk politikk sto de nær den sosialdemokratiske holdningen.

Etter første verdenskrig tapte partiet terreng. Bare i Oppland og delvis i Hedmark forble småbøndene trofaste mot Radikale Folkeparti (navneskiftet fant sted i 1921). Mandattallet på Stortinget sank raskt til én. Den ene representanten holdt til i Venstres gruppe og utgjorde ikke en gang en venstrefløy der. Partiets dager var utspilt etter valget i 1918, for småbrukerne ble ikke den brede folkelige klassen i Norge.

I mange av de kommunene hvor Radikale Folkeparti opprinnelig sto sterkt, vant Nasjonal Samling (NS) innpass i 1930-årene. Mye kan tyde på at det flere steder skjedde en direkte overgang fra det første til det andre partiet, fortrinnsvis i distrikter der NS framsto som et antikapitalistisk middelklasseparti med front mot både bygdekaksene og mot sosialismen.

Fra og med andre verdenskrig må Radikale Folkeparti regnes som utdødd i norsk politikk.