Fedrelandslaget

I løpet av 1920-årene dukket det fram flere partier og organisasjoner som markerte et ekstremt høyreorientert syn på Norges vel ut av den politiske krisen og kampen som mellomkrigstiden etter hvert ble preget av.

Fedrelandslaget, organisasjon stiftet i 1925 med det formål å samle alle borgerlige og nasjonalsinnede mennesker i Norge mot trusselen fra sosialismen. Blant stifterne var Fridtjof Nansen og Christian Michelsen. Fedrelandslaget spilte en stor rolle ved stortingsvalget i 1930. I l930-årene var Fedrelandslaget tydelig inspirert av italiensk fascisme og tysk nasjonalsosialisme, men samtidig ble organisasjonen politisk sett en mer marginal foreteelse i Norge.

Etter 9.4.1940 forsøkte deler av ledelsen i Fedrelandslaget å etablere seg som et politisk alternativ i det tyskokkuperte Norge. Med formannen Victor Mogens i spissen deltok medlemmer av laget i forhandlinger og politiske intriger sommeren 1940. Arbeidet førte ikke frem, og organisasjonen ble oppløst i all hast etter Terbovens tale 25.9.1940. Fedrelandslagets siste generalsekretær, Lars Hasvold, ble senere en sentral mann i kretsen rundt NS-minister Alf Whist.

Sakset fra Norgeslexi.com
Ved siden av Quislings parti Nasjonal Samling var Fedrelandslaget den organisasjonen i mellomkrigstiden som mest energisk forsøkte å lansere et fascistisk alternativ i norsk borgerlig politikk. Laget var imidlertid en sammensatt organisasjon som utviklet seg over tid, slik at dets politiske misjon ble flertydig og åpen for ulike tolkninger. Tyngdepunktet forskjøv seg i de årene laget besto (1925-1940) fra militant antikommunisme til mer korporative ideer, og i organisasjonen selv fra at de eldre og etablerte hadde ledelsen til at de yngre og mer pågående medlemmene overtok. Som samlende fakstår antiparlamentarismen og de antidemokratiske trekkene: Laget var det organiserte uttrykk for den stortings- og politikeruvilje som løper gjennom det 20. århundres borgerlige politikk. Fedrelandslaget ble stiftet i Oslo i januar 1925 som en landssammenslutning av spredte lokal- og fylkeslag. Det ble raskt og med stor dyktighet utbygd over store deler av Sør-Norge. Et medlemstall på 100 000 oppgis fra 1930, men det refererer seg antakelig mer til antallet deltakere i møter og studiesirkler enn til fast betalende medlemmer. Lederrekrutteringen la vekt på soliditet (pålitelighet), og laget fikk fra starten oppslutning fra et stort antall borgerlige politikere, militære, bønder og embetsmenn. Tilsvarende elitepregete foreningsdannelser kjennes fra flere land på samme tid, der mottrekket mot den truende sosialistiske revolusjon etter 1917 tok form av foreninger som ved å stille seg utenfor og over de bestående partiene, på en gang ville lokke og true andre borgerlige til en fastere holdning mot "de røde". I Norge var det anti-revolusjonære arbeidet særlig aktuelt på grunn av den radikale arbeiderbevegelsen. Lagets første politiske handling var således gjennom et sensasjonelt åpent brev til regjeringen å kreve forbud mot DNA og NKP i henhold til grunnlov og lov. Denne ulovliggjøringslinjen ble imidlertid oppgitt da den viste seg uegnet til å påvirke de borgerlige partiene. Det var ikke mulig politikk i Norge å forby de revolusjonære. I stedet satte Fedrelandslaget sine ressurser (vesentlig bidrag fra næringslivet) inn på å mobilisere borgerlige velgere. I 1930, som ga den største borgerlige valgseier før 1965, lyktes dette i høy grad. Laget syntes å gå en innflytelsesrik frami møte. Samme år begynte imidlertid-en rival å rive i organisasjonen: Quisling, tilbake i Norge etter mange år i Sovjetunionen. Fedrelandslaget mistet tilhengere til det erklært fascistiske programmet han skisserte. Med stiftelsen av NS i 1933 ble også Fedrelandslaget tvunget til å organisere seg som parti. Det stilte til valg i 1936 og oppnådde 61 000 stemmer i samarbeid med Frisinnede, mot Quislings 26 000, men intet mandat. I likhet med NS gikk laget mot politisk oppløsning etter dette nederlaget. Den livstidsvalgte formann siden stiftelsen, industrimannen Joakim Lehmkuhl (kjølevarer og elek etter 1945 eier og leder av Timex-konsernet, USA), ble avløst av journalisten Victor Mogens, en populær radiokåsør, men ingen organisasjonsmann eller politiker. Også lagets siste gjerninger ble utført i et motsetningsfylt samarbeid med NS, da det sommeren 1940 forsøkte å skaffe grunnlag for en regjeringsdannelse i samarbeid med tyskerne. For okkupasjonsmakten var det åpenbart at laget her var et alternativ til NS, og kretser innen Wehrmacht og det tyske næringsliv foretrakk Mogens framfor Quisling. Quisling vant imidlertid Hitler for seg. NS, og ikke Fedrelandslaget, ble okkupasjonsmaktens politiske basis i Norge. En stor del av lagets intellektuelle, blant dem Mogens selv og hovedorganet ABCs redaktør Sverre Mitsem, som hadde arbeidet for tyskerne sommeren og høsten 1940, trakk seg tilbake fra kollaborasjonen (samarbeidet) på grunn av dette. I norsk politikk står Fedrelandslaget som en bro mellom to generasjoner høyreradikalere: Mellom Frisinnede fra århundreskiftet (Michelsen, Nansen, Ola Thommessen m.fl.), og deres sønner, født ca. 1900, som i tillegg til fedregenerasjonens antiparlamentariske og elitepregete tenkning, sto for aktiv antirevolusjonær kamp grunnet på ungdomserfaringer fra 1917 og især fra borgerkrigen i Finland i 1918. Fedregenerasjonen med Nansen som samlingsfigur, gjorde seg sterkt gjeldende i laget i 1920-årene, mens utviklingen etter 1930 ble mer de yngres løp. Etter 1945 samlet restene av begge generasjoner seg i Høyre. Forbindelsen mellom Fedrelandslaget og Libertas er aldri undersøkt, men de to organisasjonene har felles trekk både i målsetting og i næringspolitikk. H. F. D.

Drevet av Blogger.