NKU

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU)

Etter en lengre periode med vanskelige samarbeidsforhold besluttet NKPs sentralstyre den 1. april 2006 å bryte forbindelsene til NKU. Beslutningen kom som en konsekvens av den gjensidige mistilliten mellom NKUs og NKPs ledelse. Medlemskap i det gamle NKU ble vedtatt uforenlig med medlemskap i partiet, samtidig opprettet NKP et ungdomsutvalg med samme navn og logo som det tidligere NKU. Begge sider i saken, altså NKP og det gamle NKU sier at det var umulig å få kontakt med hverandre, men detaljene rundt dette er ukjent.

Etter flere mislykkede forsøk på å komme i konakt med NKP og dets ungdomsutvalg, samt etter mislykkede henvendelser til Brønnøysundregisteret om å fjerne oppføringen av NKP som eier av NKU, besluttet NKU etter nærmere to år å stevne partiet for retten og fradømme det enhver rett til NKUs eiendeler og kjennetegn. De gikk til retten med disse påstandene (sitat fra dommen):

Saksøker har lagt ned slik påstand: 1. NKP har ikke rett til å benytte navnet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKU, og dennes logo. 2. NKU er eier av arkivmateriale. NKP dømmes til å utlevere dokumentasjon og materiale tilhørende NKU. 3. NKP dømmes til å betalte sakens omkostninger med forfall 14 dager etter forkynnelse av dom, men tillegg av lovens forsinkelsesrenter med forfall inntil betaling skjer.

Rettssaken ble avholdt 11. og 12. juni i Oslo tingrett. Under rettssaken påsto NKP sentral aktivitet i NKU opphørte fra 2004. At NKUs kontorplass i NKPs partikontor ikke ble brukt, at brev ikke ble besvart og at regninger ikke ble betalt. Det ble ikke innkalt til landsmøte slik at fristen for å holde landsøte, slik det står i reglementet til NKU, ikke ble fulgt. NKU på sin side understreker at det var aktivitet i organisasjonen lokalt i bl.a. Oslo, Buskerud og Vestfold og at det for eksempel var NKU som sto for NKPs valgkamp i Vestfold. I tillegg deltok NKU på flere konferanser i utlandet, som i Praha, Spania og Venezuela. Videre påsto NKU at alle som tok kontakt fikk kontakt. Et par av det nye NKUs medlemmer påstår at de ikke fikk kontakt og at de derfor ble med i NKPs nyreisning av NKU. Det gamle NKU sier selv at det stemmer at post og regninger ikke ble åpnet, men understreker at dette ikke bare var tilfelle for NKU, men også NKP.

I sitt forsvar hevded NKP at det ikke stjal organisasjonen og navnet NKU, men bare omorganiserte det. NKP innkalte til en landskonferanse hvor representanter fra NKP og seks ungdommer møtte. Her ble NKU vedtatt gjenreist og arbeidet startet. NKP mente at dette måtte gjøres fordi NKU før gjenreisningen skadet partiet.

Det opprinnelige NKU arrangerte på sin side sitt 47. landsmøte i Drammen 13. mai 2006. Her ble ett nytt forbundsstyre på 13 personer valgt, samt et sentralstyre på fem, med Vegard Aamodt som leder, Asgeir Kjelstad som nestleder, Erik Dokken som sekretær, Svend Erichsen som kasserer og Ingar Gundersen som sentralstyremedlem.

Etter en rettsak som i store deler bygde på udokumenterbare påstander fra begge parter kom retten fram til:

1. Norges Kommunistiske parti (NKP) har ikke rett til å benytte navnet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKU, og dennes logo.

2. NKP tilpliktes å utlevere dokumentasjon og materiale tilhørende NKU, innen 1 –en- måned for forkynnelsen av denne dom.

3. Partene bærer hver sine saksomkostninger

Retten understrekte også at NKP ikke hadde gjort feil i å steg mot å gjenoppbygge organisasjonen, blant annet ved registreringen i Brønnøysundsregisteret. Men at NKP feilet ved å ikke også tilkalle toppsjiktet i det gamle NKU på landsmøtet der NKU ble gjenreist.

Det gamle NKU fikk beholde navnet sitt og fikk eierskap til NKUs arkiver. NKPs ungdomsutvalg som ble opprettet i 2006 måtte bytte navn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) til Ungkommunistene i Norge (UngKom). UngKom beholdt sine medlemmer, sin økonomi, sine internasjonale og nasjonale forbindelser og medlemsskap og sine kontorer. I tillegg tok UngKom over for NKU som NKPs ungdomsorganisasjon.

Kilde: Wikipedia

Artikkel i Drammens Tidene

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU)

Historien:

Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) ble stiftet i 1903 i Drammen under navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), og var da ungdomsforbundet til Det Norske Arbeiderparti (DNA). Begrepet sosialdemokrat hadde enda ikke fått den betydning som vi legger i begrepet. På denne tiden betegnet de fleste som var for sosialismen men som distanserte seg fra anarkistene seg som sosialdemokrater. Lenin betegnet seg selv som sosialdemokrat og det russiske partiet het Russlands Socialdemokratiske Parti.

Av Kjell Moen (kildematerialet til historien er hentet fra forbundets hjemmeside)

I og med at Bernstein og senere Kautsky lanserte sine revisjonistiske teorier om en reformistisk sosialistisk strategi i stedet for den opprinnelige revolusjonære strategi, ble det etter hvert et behov for de revolusjonære å distansere seg fra denne retningen som vant sterkt fotfeste i særlig Tyskland og England. Man begynte dermed å bruke den gamle betegnelsen kommunisme om den revolusjonære strategi, og lot begrepet sosialdemokratisme brukes av de som hadde revisjonistiske og reformistiske standpunkt.

Stiftelsen av NSU var ledd i en spesialisering som fant sted innen arbeiderbevegelsen - LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiets Kvinneforbund i 1901. Mer spesielt oppstod NSU som en allmennrevolusjonær, etisk og ungdommelig reaksjon mot reformistisk treghet i partiledelsen. Stifterne oppfattet seg selv som «partiets salt». Tillitsmenn i partiet ble refset for å ha forsømt seg med det borgerlige samfunnet, f.eks. i samband med nasjonalistiske tilløp rundt 1905. De første åra var forbundet forholdsvis sterkt organisatorisk med 1 500 medlemmer i 1905. Det startet utgivelsen av «Det Tyvende Aarhundrede» som seinere ble DNAs teoretiske tidsskrift.

Denne allmennrevolusjonære holdningen ble hos flertallet utviklet i det som ble kalt ungsosialistisk lei. Inspirert av ungdomsbevegelsen i Sverige og debatten om generalstreiken i europeisk arbeiderbevegelse stod ungsosialistene for nærmest anarkosyndikalistiske holdninger, med vekt på fagbevegelsen, antiparlamentarisme, og en pågående kamp mot religionen og militarismen.

NSU ble i 1909 splittet og gjenforent. Først dannet de partitro ungdommene Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Etter et nytt oppgjør brøt de reine anarkistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. De gjenværende som hadde orientert seg mot marxismen, satset i stedet på det som ble kalt den «indre linje». For å nå innflytelse i partiet på lengre sikt, fikk de i stand en forsoning med Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Fra en organisatorisk meget svak situasjon ble NSU gjenreist fram til et virkelig organisatorisk og politisk gjennombrudd i 1911-12.

Antallet lag, medlemmer (3 000 i 1912), opplagstallet på NSUs nye avis «Klassekampen» og den geografiske utbredelsen vokste. Den raske industrialiseringen disponerte ungdommen for en radikalisme, som storlockouten i 1911 utløste. Politisk utviklet NSU en plattform som hadde trekk av revolusjonær marxisme, bl.a. i synet på parlamentaristisk arbeid.

Ungdomsforbundet gikk i åra framover i nært samarbeid med Fagopposisjonen der Martin Tranmæl var ledende. Trass i forskjeller i teori, f.eks. at NSU tilla den politiske kampen større vekt i arbeidet for sosialismen, gikk samarbeidet godt. NSU stod i faglige spørsmål i all hovedsak for de samme taktiske og organisatoriske retningslinjene som Fagopposisjonen. Sammen gjorde Ungdomsforbundet og Fagopposisjonens folk en rekke framstøt på partiets landsmøter. I 1912 ble f.eks. Kyrre Grepp som representerte NSU, valgt inn i DNAs sentralstyre.

Et stort arbeid ble nedlagt i antimilitaristisk agitasjon. NSU deltok aktivt i de internasjonale konferansene under første verdenskrig som var forløpere til Den Kommunistiske Internasjonalen, bl.a. Zimmerwaldkonferansen i Sveits i 1915.
Ungdomsforbundet var drivende i dyrtidsaksjonen i 1917 og i arbeiderrådsbevegelsen i 1918 som virket med til seier for den nye retningen på Arbeiderpartiets landsmøte i 1918.

Leninismen vinner fram

Etter makta var erobret i Arbeiderpartiet, kom motsetningene innenfor den nye retningen nokså raskt til syne. Ungdomsforbundets betoning av den politiske kampen var hos flertallet blitt utviklet til et leninistisk standpunkt under inntrykk av den russiske revolusjonen.

Ungdomsforbundet fungerte i virkeligheten som et parti i partiet under fraksjonskampene fram mot splittelsen i 1923. Under denne kampen stod NKU konsekvent på Den Kommunistiske Internasjonalens (Kominterns) side som Arbeiderpartiet på dette tidspunktet var medlem av, mot Tranmæls retning som ville føre en mer nasjonal politikk og føre partiet ut av Internasjonalen. Om kompromisset på DNAs landsmøte i 1921 som sikret DNAs fortsatte tilknytning til Komintern og delvise oppfylling av Moskvatesenes krav uttalte NSU som da samtidig endret sitt navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) at:

«Forbundet ser i denne indstilling en indledning av den proces, som av og inden arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistisk parti, der ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sit arbeide følger den kommunistiske taktik og lar alle sine aktioner befrugte av denne.»

Ved partisplittelsene følgte dermed NKU nærmest fulltallig med det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) videre i Komintern, og ble partiets ungdomsorganisasjon selv om NKU opprettholdt sin organisatoriske uavhengige stilling. Så stor oppslutning var det i ungdomsforbundet om denne linjen at det ikke kom til noen splitting i forbundet, og Arbeiderpartiet ble nødt til å starte helt fra grunnen av for å bygge opp en egen ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning (VKU). Et navn som understreket Tranmæls retorikk om at bruddet med Komintern ikke var et oppgjør med den kommunistiske ideologi men et forsøk på å dreie Komintern i retning venstre gjennom press uten fra.

Streikeledelse og kamp mot streikebrytere

Under «Jernstreiken» og «Storlockouten» som varte i 7 måneder fra 1923 til 1924 var det engere utvalg innen aksjonsutvalget som ledet den spontane og ulovlige streiken dominert av kommunister med nær og god kontakt med NKU. Aksjonsutvalget la ikke ned sin virksomhet etter at streiken var avsluttet. Det fortsatte å lede kampen for å få fjernet streikebryterne fra arbeidsplassene. I juli 1924 offentliggjorde det et program for en varig opposisjon innen fagbevegelsen (ledelsen i LO hadde vært mot streiken), «Det revolusjonære fagforeningsprogram», som umiddelbart fikk tilslutning fra NKP og Komintern. Med dette programmet erklærte aksjonsutvalget krig mot den faglige ledelsen i LO. Det inviterte til å danne en landsomfattende ny fagopposisjon på en plattform med systematisk kamp mot den faglige reformisme og dannelse av revolusjonære bedriftsråd og arbeidergarder som hovedinnhold. Programmet fikk tilslutning i en del fagforeninger med kommunistisk flertall, men det utløste ingen massebevegelse, og håpet om den nye fagopposisjon måtte oppgis.

Kampen mot streikebryterne var en av hovedoppgavene som bevegelsen stod ovenfor i mellomkrigstiden. Dette var en kamp som måtte vinnes, skulle et av arbeiderbevegelsens viktigste våpen - streiken - fungere. Det var to typer streikebrytere: det var de rene klasseforræderne, som selv var arbeidere, og det var en borgerlig organisasjon som hete Samfundshjelpen som bare var virksom under streik og som tok arbeid kun som streikebrytere.

I kampen mot streikebryterne ble hardhendte midler brukt. De ble hengt ut med navn i arbeiderpressen. Det kom til slagsmål ved arbeidsplassene. De ble forfulgt på åpen gate og i sine hjem. De fikk trusler, og de ble banket opp. Streikebryterne forlangte og fikk beskyttelse av politi, påtalemyndighet og domstoler, og i blant væpnet de seg med skytevåpen.

Kampen mot streikebrytere hørte til dagens orden under streiker og lockouter i alle greiner av arbeidslivet. I skogskonfliktene gikk det ved flere anledninger særlig hardt for seg. De mest dramatiske sammenstøtene kom likevel når det var streik eller lockout i havnene. Slik var det i 1921, og også under det velkjente Menstadslaget under storlockouten i 1931 ved Norsk Hydro.

Ulovlig å være medlem i NKU?

Straffesaker og domfellelser i streikebrytersaker rammet både menige og tillitsmenn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressens redaktører stod i en særlig utsatt posisjon, og i 1924 falt dommene tett. Det førte til en opptrapping av kampen som dreide den inn i et annet spor med dypt alvorlige perspektiver for rettssystemet. Fra sommeren 1924 stod spørsmålet om å sette den revolusjonære arbeiderbevegelse som sådan utenfor loven på klassejustisens dagsorden. I første omgang gjaldt dette NKU og NKP.

I april 1924 offentliggjorde «Klassekampen» (NKUs hovedorgan) og «Norges Kommunistblad» (NKPs hovedorgan) oppropp fra NKUs sentralstyre under overskriften «Slaa til!». I oppropet stod det blant annet: «Vi maa gi en god dag i alle borgerlige lover --- Lad os organisere en systematisk klapjakt på alle streikebrytere. Lad os gi dette pakk en slik overhaling, at de for livstid er merket for sin nederdrektige handling. Storm matvarelagrene. Det bør være dagens løsen blandt de kjempende arbeidere ---.»

For dette ble redaktørene og NKUs sentralstyremedlemmer satt under tiltale og dømt til fengselsstraffer fra 50 til 100 dager. I et nytt oppropp fra NKUs sentralstyre like før stortingsvalget, «Til den arbeidende ungdom i by og bygd», stod det:

«Intet middel er for brutalt, naar det gjelder arbeiderklassens revolusjonære klassekamp. Vaapen og dynamitt anser kommunistene som selvfølgelige og nødvendige midler i kampen for den sosiale revolusjon. Borgerkrigen er en hellig krig, som vi med glede gaar til, fordi vi vet, at kun gjennem den kan arbeiderklassen seire.»

Igjen ble det politietterforskning, og siktelse ble utferdiget. Det vanlige hadde vært å reise tiltale etter den paragrafen i straffeloven som handlet om offentlig å forhåne eller opphisse til hat mot statsforfatningen eller opphisse en del av folket mot en annen (§ 135). Strafferammen var her fengsel inntil ett år. Men i dette tilfelle ble NKUeren Reidar Mauseth, som var mistenkt som forfatter, siktet etter høyforræderi- og opprørsparagrafene med strafferamme inntil ti år for å være medlem av NKU og dets sentralstyre. Her prøvde man altså å bruke lovbestemmelser som skulle gi hjemmel for å gjøre medlemskap i NKU straffbart, det vil si å sette NKU som en revolusjonær organisasjon utenfor loven. Sjelden har rettsapparatets klassenatur kommet så klart og åpent til uttrykk. Men dette forsøket på å kriminalisere medlemskap i NKU ble likevel ikke noe av, selv om mange ønsket det. I mai 1925 kom riksadvokatens avgjørelse. Høyforræderiprosessen var droppet, og tiltalen nøyde seg med å bruke paragraf 135 som vanlig.

Kamp mot det borgerlige militærvesen

En sak som splittet arbeiderbevegelsen i mellomkrigsårene var synet på hvordan arbeiderne skulle forholde seg til militæret og militærtjenesten. DNA og Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning så på militæret i likhet med NKP og NKU som et redskap i borgerskapets hender, og de konkluderte med at arbeidere burde boikotte militærtjenesten. NKU og NKP mente at dette bare ville medføre at militæret fikk en enda klarere klasseprofil, og bli et enda mer villig våpen i hendene på borgerklassen. NKU såg det også som viktig at arbeiderne fikk våpenopplæring og kjennskap til de militære prinsipper for den kommende revolusjonen, som forbundet på ingen måte såg for seg at kunne gå fredelig for seg. NKU utformet et oppropp til de vernepliktige for hvordan de skulle forholde seg i militærtjenesten, som veldig godt illustrerer kommunistenes standpunkt:

Soldatens 10 bud
1. Nekt ikke militærtjeneste, men glem heller ikke hvilken klasse du tilhører, når du er i militærtjeneste.
2. Militarismen opprettholdes ikke til forsvar for arbeiderne, men til forsvar for kapitalistklassen mot arbeiderne. Det står til dig og dine kamerater å gjøre forholdet omvendt.
3. Du skal lære dig å håndtere våpnene skikkelig for å kunne bruke dem i arbeiderklassens tjeneste.
4. Driv et systematisk arbeide for å undergrave disiplinen i hæren.
5. Gjør dine kamerater fortrolig med at våpnene kommer til å spille den avgjørende rolle i kampen mellem arbeider- og kapitalistklassen.
6. Nekt og lystre ordre, når du blir utkommandert mot dine klassefeller.
7. Heller skyte en officer eller streikebryter enn en streikende eller demonstrerende arbeider.
8. Vær ikke redd for å komme på kant med de borgerlige eller militære straffelove.
9. Ikke de militære myndigheter, men arbeiderorganisasjonene er din øverstbefalende i klassekampen.
10. Ikke det nasjonalistiske, men det røde internasjonale flagg er ditt kampbanner.

NKU og arbeider- idretten

Norsk idrett var knyttet til fedreland og forsvar. I ledelsen for Norges Landsforbund for Idrett (NLI) satt det tett med offiserer, og statens støtte ble kanalisert gjennom Forsvarsdepartementet. Røttene til en egen arbeideridrettsbevegelse går tilbake til 1909, da Fagforeningenes Idrettsforbund ble stiftet i Kristiania. Et nytt skritt ble tatt i 1920, da arbeiderungdomslagene i Kristiania stiftet idrettslaget Spartacus, og enda et skritt i 1921, da NKUs sentralstyre våren 1921 satte ned et utvalg for å planlegge agitasjon blant idrettsungdommen "med henblikk paa at danne arbeidernes idrætsforbund underordnet Ungdomsforbundet (NKU)". I juni ble Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen trukket med i en "Arbeidernes Idrætskomié", og Kyrre Grepp lovte at partiet ville støtte en konferanse for å danne et Arbeidernes Idrettsforbund. Komiteen arbeidet intenst gjennom 1921, dannet idrettsutvalg i fylkene, stiftet enkelte idrettsforeninger i ungdomslagene og etablerte internasjonale kontakter, i Tyskland og Sverige og ikke minst i Moskva, hvor Den Røde Sportsinternasjonale (RSI) ble stiftet sommeren 1921.

I første omgang ble tanken om et eget forbund lagt til side, og i stedet ble Arbeidernes Idrettsopposisjon (AIO) stiftet på en landskonferanse våren 1922. Opposisjonen skulle organisere idrettslag både innenfor og utenfor NLI og satset altså på å kombinere en indre og en ytre linje. Formålsparagrafen rommet både idrettslige og politiske trekk. Særlig viktig var punktet om å bekjempe streikebryterverving og streikebrytere innenfor idrettslagene. Dette kravet hadde aktuell karakter. Samfundshjelpen hadde helt fra starten satset på å rekruttere idrettsfolk, og den hadde funnet støtte innenfor idrettsorganisasjonene.

AIO var dannet for å erobre idrettsbevegelsen. I tillegg til å starte egne idrettslag skulle erobringen av de eksisterende forberedes ved å danne celler under kontroll av en indre idrettsorganisasjon i NKU. Men den indre linje ble forlatt allerede våren 1924. Ved et internasjonalt brytestevne i Idrettsopposisjonens regi var både røde flagg og Internasjonalen med i seremoniellet. Det provoserte det borgerlige NLI, og femten brytere som var medlemmer av Landsforbundet, ble utelukket fra å delta i internasjonale stevner for ett år. De fleste var medlemmer av Fagforeningenes Idrettsforening, som var medarrangør av stevnet uten å være med i AIO. Nå vedtok laget å melde seg inn på betingelse av at AIO gikk over til å bli et selvstendig forbund. På AIOs landskonferanse i juni 1924 ble det vedtatt å danne Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), og bruddet med NLI ble et faktum.

Både NKP og DNA støttet og jobbet i AIF, men en uttalelse fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1927 reflekterer de holdninger som rådet mellom partiene. Arbeiderpartiet etter at sosialdemokratene i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti hadde gått inn i partiet i 1927 uttrykte fortsatt støtte til AIF, med en tidstypisk dobbelthet ved at den erklærte uforbeholden støtte og samtidig tok et forbehold: Vilkåret måtte være at det ble satt en stopper for kommunistpartiets cellevirksomhet og utnyttelse av arbeideridretten til sine særformål. Dette var et signal til kamp for å bringe AIF under Arbeiderpartiets kontroll.

Denne indre kampen førte til at kommunistene i 1931 brøt ut og dannet kommunistenes nye idrettsorganisasjon «Kampforbundet for Rød Sportsenhet». Splittelsen varte til 1934 og ble løst av at AIF førte direkte forhandlinger med RSI i Moskva. Denne avtalen må sees som et tidlig utslag av Kominterns linjeskifte til folkefronttaktikk for bred enhet i forsvaret mot fascismen.

I forhold til Nazi-Tyskland tok AIF et klart standpunkt. I en uttalelse fra fagkongressen i 1934 om fascismen og krigsfaren, ble følgende vedtak bekjent:
«Ingen fagorganisert arbeider kan delta i idrettskonkurranser i Tyskland, Norge eller andre land sammen med idrettsfolk fra Tyskland, så lenge Hitler-diktaturet opprettholdes og enhver fagorganisasjon og arbeideridrettsbevegelse er forbudt. Deltagelse i idrettskonkurranser i strid med ovennevnte vedtak vil bli betraktet som en usolidarisk handling mot fagorganisasjonen og vil bli behandlet overensstemmende hermed.»

Ironisk nok ble denne uttalelsen en foranledning til at NLI og AIF ble forent i idrettsforliket av 1936. Nygaardsvoldregjeringen kom til makten, og utpekte Halvdan Koht til utenriksminister. Han ville ha styringen over utenrikspolitikken selv, og ville ikke finne seg i at en fagkongress laget vansker i mellomstatlige forhold.

Folkefrontpolitikk og kamp mot fascismens fremvekst

Under skyggene fra fascismens fremvekst i Europa, først og fremst i Italia og Tyskland, ble det mer og mer åpenbart at arbeiderbevegelsen i de nærmeste årene kom til å stå overfor en mye større prøvelse enn det nåværende borgerlige klassesamfunnet utgjorde.

Til tross for sosialdemokratenes ideologiske villfarelser og knefall for det borgerlige samfunns økonomiske struktur og kultur, som kommunistene hittil hadde kritisert i sterke ordelag, ble det nødvendig å la denne kritikken forstumme til fordel for en forsoningspolitikk, med formål å sveise arbeiderbevegelsen sammen i kampen mot fascismen.

Kommunistpartienes nye hovedlinje ble ”enhetsfront med sosialdemokratene” og på dette grunnlaget igjen en videre ”folkefront” hvor det også var plass til borgerlige demokrater. Det første initiativ til dette ble tatt våren 1934 av det franske kommunistpartiet.

Som offisiell Kominternlinje ble folkefrontpolitikken lansert på verdenskongressen i Moskva i august 1935 av Kominterns nye generalsekretær, Georgi Dimitrov.

Folkefrontpolitikken ble Kominterns generallinje helt fram til ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland høsten 1939. Dette til tross for at bestrebelsene på å danne en brei front mot fascismen ikke fikk særlig oppslutning blant de som kommunistpartiene henvendte seg mot.

Allerede i mars 1933 hadde NKP henvendt seg til sentralstyret i DNA med forslag om forhandlinger for et ”kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske framstøt”. Fra DNA-ledelsen ble det svart at forhandlinger bare var av interesse dersom NKP godtok at de skulle sikte mot en organisatorisk samling i ett arbeiderparti.

NKP-ledelsen på sin side avviste at et slikt skritt stod på dagsordenen i den nåværende alvorlige situasjonen. I et opprop henstilte den til medlemmene av DNA og Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF, som DNAs ungdomsforbund nå heter) om å skape en enhetsfront nedenfra, for på denne måten å ”tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellom ledelsene”.

På grunnplanet i arbeiderbevegelsen var holdningene til enhet og samling mellom de to arbeiderpartier mer positive enn på lederplanet hos DNA. Flere steder ble det samarbeidet lokalt, særlig i fagforeningene. Og ikke minst var arbeideridretten en en faktor som fikk NKUere og AUFere sammen. Sammenslåingen av Kommunistenes Kampforbund for Rød Sportsenhet og Arbeidernes Idrettsforbund i 1934 var et konkret resultat av folkefrontpolitikken.

I august 1935 ble det fra NKU med Arne Gauslå som leder foretatt et framstøt mot AUF-ledelsen om en enhetsfront. Liknende framstøt ble gjort mot lokale AUF-lag enkelte steder. AUFs landsmøte i 1934 hadde innskjerpet forbudet mot slikt. Men nå sa AUF-ledelsen seg likevel villig til å oppta forhandlinger om en organisatorisk samling av de to ungdomsorganisasjonen. NKU-ledelsen aksepterte dette, og forhandlinger kom i gang i oktober.

Det ble problemer da det gikk opp for AUF at NKU primært bare var interessert i et politisk fellesopprop, mens AUFs forhandlere presiserte at en organisatorisk samling innebar innlemmelse i DNA. NKU-forhandlerne kunne strekke seg til en felles ungdomsorganisasjon på sikt, med medlemmer både fra DNA, NKP og partiløse sosialister. En forutsetning var at alle bøyde seg for lovlig fattede vedtak i fellesorganisasjonen. NKU så en ny ungdomsorganisasjon i lys av å bedre samarbeidet mellom moderpartiene NKP og DNA, ”for å bidra til arbeiderklassens politiske enhet i ett enhetlig marxistisk parti”.

Subsidiært foreslo NKU at AUF fortsatt kunne opprettholde sin organisatoriske tilknytning til DNA, men at enkeltmedlemmer som ønsket det, i den nye fellesorganisasjonen individuelt kunne stå i NKP. NKUs forslag ble avvist av AUFs forhandlere.

Også NKP gjorde i 1935 fornyede framstøt mot DNA for å skape en folkefront, men igjen ble de møtt med krav fra DNA om organisatorisk samling. Et forslag fra NKP om å stille felleslister ved stortingsvalget i 1936 ble avvist, selv om forslaget bare innebar felleslister der NKP sto sterkest og trekking av lister til fordel for DNA de andre stedene.

Den spanske borgerkrigen

Fra juli 1936 til våren 1939 raste borgerkrigen i Spania. Utgangspunktet var et opprør mot den lovlig valgte regjeringen, iverksatt av fascistisk orienterte offiserer fra spansk Marokko, ledet av general Franco.

NKU var sammen med en bred bevegelse av både NKP, DNA, AUF, fagbevegelsen, arbeideridretten og andre organisasjoner sterkt engasjert i hjelpearbeidet for Spania. Store summer av penger, mat, klær og medisiner ble samlet inn. Ambulanser, barnehjem og sykehus ble drevet i Spania for norske midler. Da borgerkrigen sluttet med seier for Francos fascister, var det samlet inn 2 millioner kroner.

Men for mange fra NKU og arbeiderbevegelsen var det ikke nok å bare delta i det humanitære arbeidet for den spanske republikken. De følte med rette at dette var ikke bare Spanias kamp mot fascismen, men hele den internasjonale arbeiderklassens kamp, og ca. 300 meldte seg til militær tjeneste på linje med mange andre arbeidere fra nær sagt alle kanter av verden. Mange av de som senere skulle stå fremst i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten – slik som Asbjørn Sunde – fikk sin ilddåp i Spania.

Men mange av våre tapre kamerater vendte aldri tilbake. Dette gjaldt bl.a. for Oluf Milde som var NKUs formann på Vestlandet. For de som vendte tilbake fra tjeneste i Spania ventet et oppgjør med rettsstaten. Arbeiderpartiregjeringen hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen og gjort det straffbart for norske borgere å tjenestegjøre under den spanske republikk.

Frivillige som ble arrestert, fikk tre måneders fengsel. Også å drive verving var ulovlig og politiet gjennomførte flere husundersøkelser og arrestasjoner for å avsløre slik virksomhet. Særlig rettet aksjonene seg mot NKP og NKUs lokaler og presse.

Moskvaprosessene, ikke-angrepspakten og vinterkrigen

Mot slutten av 30 årene var det tre viktige hendelser som satte den kommunistiske bevegelsen i Norge på svært harde prøvelser. Moskva-prosessene ble først for alvor kjent i Norge etter interneringen av Trotskij i 1936. Det dreide seg om tre omfattende rettssaker hvor dommene falt i årene 1936-38. De første kom i august 1936, da 16 gamle revolusjonsledere med Sinovjev og Kamenev i spissen ble dømt til døden. I januar 1937 fikk de følge av 17 andre ledere, bl.a. Karl Radek og Pjatakov. Og i mars 1938 fulgte den tredje saken mot de 21, deriblant Nikolaj Bukharin.

I kjølvannet av prosessene mot lederne ble det iverksatt utrenskinger og henrettelser i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP), som omfattet millioner.

Bakgrunnen for prosessene og berettigelsen av dem var omstridt på den tiden. Det var i arbeiderbevegelsen en betydelig overløping til fascistisk side, av til dels meget fremstående tidligere sosialistiske ledere. Også fra NKU var det folk som ble overløpere som tidligere hadde vært svært sentrale i ledelsen, bl.a. Eugene Olaussen som i en årrekke var redaktør for Klassekampen.

For de fleste lå grunnen for overløperiet i en svært radikalistisk og idealistisk oppfatning av sosialismen og mulighetene under et sosialistisk samfunn.

Mange ble skuffet over at det ikke ble gjort større fremskritt under sosialismen i Sovjetunionen, og endte opp med å vende seg mot systemet og ble forrædere.

NKP og NKU så moskvaprosessene som nødvendige oppgjør mot slike overløpere. At oppgjøret ble så brutalt gjennomført måtte sees på bakgrunn av Sovjetunionens pressete internasjonale stilling og trusselen om en nærstående invasjon fra Tyskland. I en slik invasjonssituasjon var det helt avgjørende at fascistene ikke kunne dra nytte av en indre 5. kolonne slik som de kunne i Spania.

NKPs forsvar av prosessene fikk flere til å forlate partiet. En var dikteren Arnulf Øverland, mens dikterkollegaen Nordahl Grieg ikke gjorde det. Han forsvarte hele tiden prosessene både i tale og skrift, slik som i romanen ”Ung må verden ennå være”.

Kommunistene var likevel ikke alene om å forsvare prosessene. En mindre gruppe i DNA flokket seg rundt Trond Hegna og Jakob Friis.

Så kom ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland den 23. august 1939 som et nytt sjokk. Sovjetunionen hadde i lang tid søkt å få til forpliktende militæravtaler med Frankrike og Storbritannia, men måtte til slutt innse at disse landene ikke hadde interesse av noen slik avtale. Tvert i mot var sterke krefter i disse landene sympatisk innstilt til nazistene, mens andre gjerne ville se Tyskland ødelegge både seg selv og Sovjetunionen gjennom et tysk angrep på Sovjetunionen.

I denne situasjonen ble det maktpåliggende for Sovjetunionen å vinne tid til opprustning og forberedelser mot den forestående invasjonen. Man visste at Tyskland hadde ambisjoner utover en østutvidelse, og man innledet en taktisk vellykket manøver for å vende Tysklands aggresjon vestover.

I dette spillet ble Polen ofret, men dette hadde liten betydning for Sovjetunionen ettersom de polske myndigheter var svært fiendtlig innstilt overfor Sovjetunionen.

I arbeiderbevegelsen skapte dette taktiske skiftet i forholdet til Tyskland fra Sovjetunionens side stor forvirring. For at taktikken skulle være effektiv i forhold til å skaffe seg tid, måtte Sovjetunionen oppføre seg som om de trodde på avtalen. Ingenting måtte sies eller gjøres som kunne få tyskerne til å gå fra avtalen før Sovjetunionen var klar til å stå i mot en invasjon. Dette gjaldt også i forhold til å informere andre lands kommunistpartier om realitetene i avtalen. De fleste trengte heller ikke å informeres for å forstå realitetene, men enkelte forstod dem ikke og avtalen ble dessuten brukt for alt den var verdt av kommunistenes motstandere i arbeiderbevegelsen for å sverte kommunistene.

Dertil kom Sovjetunionens angrep på Finland høsten 1939 som definitivt snudde DNA og LOs holdning til sosialismen i øst.

Foranledningen var at Finland nektet å undertegne en ikkeangrepspakt som ble tilbudt fra Sovjetunionen, og avslo å avstå militært viktige områder rundt Leningrad og grensen mot Norge. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av Øst-Karelen.

I Norge utløste vinterkrigen en massiv opposisjon mot Sovjetunionen og mot NKP og NKU. Det ble startet innsamling til fordel for Finland, og det ble satt i gang verving av frivillige. De fleste frivillige hadde borgerlig bakgrunn, men det ble også rekruttert fra arbeiderbevegelsen.

Kommunister ble fritt vilt for hetskampanjer på gata og på arbeidsplassene, iscenesatt av DNA- og AUF-folk. Men likevel var det fremdeles kommunister i DNA og AUF som også i denne situasjonen stod rake og forsvarte Sovjetunionen og kommunismen, spesielt i Trondheim, Selbu, Rjukan og på Røros. Vestkanten AUL i Trondheim stod i mot AUF-ledelsens forsøk på å presse dem i å trekke sin støtte til Sovjetunionen, og ca 50 personer ble ekskludert. Mange av disse kom aktivt med i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig og sluttet seg til NKU.

Under tysk okkupasjon

Da den tyske okkupasjonen kom den 9. april 1940, var det også for kommunistene vanskelig å vite hvordan man skulle forholde seg i den nye situasjonen. Den var tydeligvis ikke grundig diskutert innad i organisasjonen på forhånd.

På den ene siden var det en stat med det mest groteske utslaget av den borgerlige ideologi som angrep, på den andre siden hadde man holdningen fra Komintern om ikke å ta del i et imperialistisk oppgjør mellom de vestlige stormakter. Situasjonen var ikke enkel å handtere og det ble mye opp til hvert enkelt lag og medlem å bestemme hva en skulle foreta seg.

Mange meldte seg til militærtjeneste, andre gjorde det ikke, men svært få kom med i direkte kamphandlinger. Dette skyldes den mildt sagt kaotiske tilstand som rådet innenfor militæret med en stor andel av offiserene som åpent hadde fascistiske sympatier og som saboterte mobiliseringen.

Mange ble sendt direkte hjem ved oppmøte til mobilisering, og flere steder var våpnene på moblagrene ubrukelige fordi tennstiftene var lagret på en helt annen plass, av frykt for at lagrene i en krisesituasjon skulle falle i hendene på de revolusjonære.

Den 12. april deltok NKU med representantene Odin Nygård, Arne Pettersen og Knut Willoch på et faglig tillitsmannsmøte i LO-regi. Det viktigste for dette møtet var å stoppe den panikk og uorden som rådet blant de fagorganiserte i de første dagene av invasjonen.

Kommunistenes grunnholdning var at det arbeidende folk ikke kunne gjøre felles sak verken med de pro-engelsk eller de pro-tysk orienterte og strømninger i storborgerskapet som er avhengige av imperialistene. Arbeiderklassen, som i motsetning til borgerskapet ikke har noen felles interesser med noen av de imperialistiske sidene, var kalt til å ta ledelsen i kampen for folkets nasjonale uavhengighet. Det gjaldt å føre en uavhengig proletarisk klassepolitikk i internasjonalistisk ånd, uten kompromiss verken til den engelske eller tyske imperialismen, noe som under okkupasjonens vanskelige vilkår ikke utelukket dyktige manøvreringer overfor okkupasjonsmyndighetene.

Derfor opprettholdte kommunistene sin legale arbeidsform og sin presse under den tyske okkupasjonen fram til partiforbudet kom den 16. august 1940. Kommunistene forsøkte også å opprettholde fagorganisasjonenes arbeid og aktivitet under tysk okkupasjon så lenge som mulig før Nasjonal Samling (NS) greide å få kontroll.

Utvikling fra en imperialistisk krig til en frihetskrig

Kommunistenes holdning var at krigen hadde sin hovedårsak i kampen mellom imperialistiske makter - Tyskland, Italia og Japan på den ene siden, England, Frankrike og senere USA på den andre. De to blokkene kjempet om det økonomiske og militære herredømme i verden. Samtidig hadde de en felles fiendtlig holdning til Sovjetunionen. Definisjonen av krigens karakter som imperialistisk var riktig på det tidspunkt.

At det var en imperialistisk krig betød imidlertid på ingen måte at den var arbeiderklassen uvedkommende, tvert imot. Det var arbeiderklassen og det jevne folk som måtte lide mest og bære de tyngste byrdene både ved fronten og bak linjene. Derfor var parolen: ”Ned med den imperialistiske krig! Leve freden!”

Først etter hvert, da den tyske fascismen satte i gang sin hensynsløse utnyttelse av befolkningen og forfølgelsen av aktive antifascister i de okkuperte land, begynte krigen å endre karakter i retning av en antifascistisk frihetskrig.

På et møte mellom lederne i NKP og NKU sommeren 1940 ble spørsmålet om illegalitet tatt opp av Furubotn sin representant. Majoriteten på dette møtet innbefattet NKUs mann fant at man ville holde på muligheten av å virke legalt så lenge som mulig. På dette møtet kom den til åpent uttrykk den splittelse i bevegelsen som skulle utvikle seg til den tragiske situasjonen i 1949 da Peder Furubotn og et stort mindretall i NKP ble ekskludert.

NKP og NKU forbys

Den 16. august ble det slutt på muligheten for bevegelsen til å jobbe legalt, i og med at NKP som det første partiet ble forbudt av den tyske okkupasjonsmakten. Dette forbudet omfattet all organisert virksomhet fra kommunistenes og dermed også bl.a. NKU og Sovjetunionens venner. Kommunistene la ikke ned sin virksomhet slik som de fleste andre partier som senere ble forbudt, men fortsatte å jobbe illegalt. Men arbeidsforholdene ble selvsagt svært mye vanskeligere og det ble nødvendig med en omstrukturering av organisasjonen og partidemokratiet for å tilpasse den til å virke illegalt.

De illegale avisene

En av hovedutfordringene var å videreføre den kommunistiske presse, som var av den største betydning for å holde kontakten mellom partiet og folket intakt. Helt fra første okkupasjonsdag var tyskerne klare til å innføre pressesensur, og allerede om ettermiddagen 9. april ble Oslo-pressen innkalt til en konferanse. En tysker gav klare direktiver om at fra nå av skulle avisene bare inneholde stoff som gagnet den tyske militærmakt. Ikke bare skulle avisene bringe ”positivt” stoff for den tyske okkupasjonsmakt, men de skulle også bringe stoff som gagnet Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling (NS). Kommunistenes aviser ble stoppet for godt den 15. august 1940 og måtte deretter utgis illegalt. Disse illegale avisene kom ut allerede høsten 1940 og var nokså enkle.

Avisen ”Norsk Ungdom” kom ut i mai 1942 og ble månedsavis. Det var NKU som stod for redaksjonen. Opplaget var ca. 8000 og ble spredt gjennom et eget nett. ”Friheten” oppstod også som illegal avis i 1941, i tillegg hadde både NKP og NKU en rekke med større og mindre aviser som dekket mer lokale områder og som hadde mer eller mindre regelmessig utgivelse.

Fagbevegelsen under krigen

Fagforeningene ble viktige baser i motstandskampen. Politisk var fagbevegelsen sterkt antifascistisk, men i den første tiden etter 9. april, stod det sterk strid om linjen fagbevegelsen skulle følge. Hvor lenge kunne bevegelsen holdes intakt mot det tyske trykket for å nazifisere den?

Etter melkestreiken og henrettelsene av Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen, så de fleste at enden var nådd. En liten gruppe folk fra DNA fortsatte imidlertid samarbeidspolitikken og noen ble selv medlemmer av NS.

Kampen mellom sosialdemokrater og kommunister ble nå flyttet til det illegale plan. Sosialdemokratene opprettet en illegal faglig ledelse; Faglig Utvalg (FU) og utga en en avis, Fri Fagbevegelse. DNA folk dannet også et Politisk Utvalg (PU) som bl.a. skulle styre FU.

En viktig oppgave for dem var å holde kommunistene utenfor, noe som også til dels lyktes i den sentrale ledelsen. Østfold, Vestfold, Buskerud og andre distrikter fikk imidlertid kommunistiske ledere.

Bedriftsorganisasjonene ble opprettet som et bindeledd mellom FU og Milorg. Deres oppgave var å vurdere om en bedrift skulle ødelegges av politiske eller militære grunner. Bedriftsorganisasjonenes folk fikk derfor opplæring i sprengning og de deltok i flere av kommunistenes sabotasjehandlinger.

Nasjonalgarden

Blant antinazistene i Norge var det helt fra 9. april et sterkt ønske om å bygge opp illegale militære grupper som kunne bli med å bekjempe tyskerne sammen med allierte invasjonsstyrker. Da disse uteble, motsatte London-regjeringen og toppene i norsk næringsliv seg en aktiv motstandskamp, og tilløpene til illegale militære grupper ble bare sporadiske de første krigsårene.

Etter at tyskerne marsjerte mot øst, og åpent erklærte sine ambisjoner om å ta Sovjetunionen, ble krigen total og kommunistene begynte mer systematisk å organisere et illegalt militærapparat. Dette ble kalt Nasjonalgarden og det var Ragnar Nordli fra NKPs sentralstyre som ledet det.

I Oslo området skjøt det fart og i 1942 var organisasjonen kommet opp i 1200 mann under jernarbeideren Egil Hansens ledelse. Opprettelsen av Nasjonalgarden ble uglesett både i London og ved den sosialdemokratkontrollerte Stockholmslegasjonen, der de ikke var innstilt på aktiv motstandskamp.

Men kommunistenes krav om mer aktiv motstand fant gjenklang blant folk, og etter hvert ga Londonregjeringen grønt lys for Milorg, et militærapparat som ble bygget opp i forståelse med og under Hjemmefrontens ledelse. Nasjonalgarden og Milorg arbeidet godt sammen i enkelte områder, og det var iblant også kommunister i Milorgs ledelser.

Da kommunistene slik hadde fått gjennomslag for en aktiv motstandskamp, ble Nasjonalgarden på de fleste steder slått sammen med Milorg, og noen steder var NKPere områdesjefer i Milorg. I Milorg fikk man også bedre tilgang til våpen, ettersom Milorg mottok våpenslipp fra England.

Sabotasjen

Den tyske okkupasjonsmakten hadde stor nytte av at norsk industri produserte varer for tyskernes behov. Ble etter hvert en høyt prioritert oppgave for kommunistene og ramme i første rekke den krigsviktige delen av industrien, for å forverre tyskernes muligheter til å føre krig. Allerede under den Spanske borgerkrig ble det opprettet en internasjonal sabotasjeorganisasjon som gikk under navnet ”Wollweber organisasjonen”. Denne gruppen med forgreininger til Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Belgia ble ledet av den tyske kommunisten og tidligere riksdagsmannen Ernst Wollweber. Organisasjonen hadde startet sin sabotasjevirksomhet mot tyske, italienske og japanske skip. Etter at Wollweber selv og organisasjonens leder i Norge Martin Hjelmen ble arrestert i Sverige, ble organisasjonen revet opp og gikk stedvis til grunne. Men i Norge vokste derimot organisasjonen under Asbjørn Sunde som var spaniaveteran sin dyktige ledelse. Under Asbjørn Sunde ble gruppen kjent som ”Osvaldgruppen” og organisasjonens virksomhet ble dreid over til sabotasje mot den krigsviktige industrien og mot jernbaneverket og tyske troppetransporter. Gruppen utførte også en rekke likvideringer av fremstående nazister, ofte på oppdrag fra Milorg. Mange av medlemmene ble tatt og måtte bøte med livet, men Asbjørn Sunde selv overlevde krigen bare for å oppleve å bli dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen i en fremdeles hemmeligstemplet rettssak etter krigen.

Asbjørn Sunde fungerte som en tid som NKPs sabotasjeleder, men etter en uoverensstemmelse med partiets leder Peder Furubotn valgte han å operere på egen hand med sin gruppe. Rent formelt var gruppen fremdeles en del av Wollweberorganisasjonen og dermed underlagt Sovjetunionens etterretningspoliti NKVD. Det er likevel uvisst hvor mye kontakt det var mulig å opprettholde med NKVD under de vanskelige forholdene.

Etter bruddet med Sunde opprettet NKP sitt eget nett med sabotasjegrupper bl.a. den velkjente ”Pellegruppen” som ble ledet av Ragnar Solli.

Etterretningsvirksomheten

For å kunne svekke og nedkjempe Nazi-Tysklands militære styrker i Europa, ble det nødvendig å opprette en etterretningstjeneste for å samle opplysninger om tyskernes ressurser på ulike områder, og viderebefordre disse til de allierte. Meldingene ble sendt via kurerer og radiosendere. Kurervirksomheten hadde en av hovedbasene i Stockholm. Selv om Londonregjeringen og de militære helst så slik virksomhet organisert av borgerlig innstilte personer, var det mange kommunister i denne tjenesten. Dette var en av de motstandsaktivitene som startet opp tidligst.

Allerede 25. september i 1940 flyktet en gruppe på nær 50 personer fra Finmark til Sovjetunionen. Etter knapt en måned, kom en gruppe på 7 av disse tilbake og opprettet kontakt med kommunister i Kirkenesområdet. Disse dannet faste etterretningsgrupper som sendte meldinger til Den Røde Arme. Andre steder i landet sendte kommunistene personer inn i tyske militæranlegg gjerne som arbeidere, for å spionere og smugle ut opplysninger. Det var Lars Nordbø i NKPs sentralkomité som ledet dette arbeidet. Ellers var kommunister involvert i arbeidet med å registrere tysk skipsfart langs norskekysten og rapportering av denne til de engelske militære med radiosendere. NKPeren Erling Moe fra Mo I Rana ble etter krigen dekorert for sin innsats på dette området.

Kurererne og flyktningerutene

Etter hvert som Gestapo økte terroren innså NKP og NKU nødvendigheten av å opprette et kurernett og et flyktningeapparat. Det gjaldt å holde forbindelser mellom sentralledelsen og distriktene, til Sverige og Murmansk-området. Hovedkurer i Oslo-området var kontordamen Brynhild Strøm, som ble arrestert i 1942 og mishandlet til døde. Den viktigste kureren til Sverige ble Leif Myrmæl, som hadde ansvar for forbindelsene med Sveriges Kommunistiske Parti og Sovjets legasjon i Stockholm. Det var ofte ansatte i post, jernbane og andre kommunikasjonstjenester som ble med i kurerarbeidet.

Det er antatt at over 45 000 nordmenn rømte til Sverige under krigen av ulike årsaker. Av de som ble pågrepet, ble 52 henrettet eller døde i fangenskap og 44 omkom underveis. Av losene falt 5 i skuddveksling, 8 ble henrettet og 16 døde i fangenskap. Av øvrige folk som deltok i nettverket ble 8 henrettet og 47 skutt ved arrestasjonen eller døde i fangenskap.

Sven Burås som var 17 år da hans far ble skutt som los på NKP-ruta, og selv måtte overta farens losjobb, sier noe resignert i et intervju, at av de 1400 hans far og han reddet over til Sverige, er det én eneste en som har latt høre fra seg og som har takket.

Kamp utenfor Norge

Mange ønsket å kjempe en aktiv kamp mot tyskerne under en regulær hær. Enten i norske styrker utenlands eller i en av de alliertes styrker. Først på krigen søkte mange sjøveien over til England. Disse ble etter hvert et lett bytte for tyskernes fly- og flåtestyrker, men trafikken fortsatte i mindre målestokk under hele krigen. I nord flyktet mange til Sovjetunionen.

Men det ble Sverige som måtte ta imot den store flyktningestrømmen, og svært få kom derfra til England for å kjempe aktivt. Men på slutten av krigen fikk de unge våpenføre muligheter til å utdanne seg til å bli med i de såkalte Politistyrkene. Hele 13 000 ble innrullert der og kom tilbake til Norge straks krigen var over og ble med i opprenskingsaksjoner etter tyskerne og norske nazister.

Også i Sverige kom det til motsetninger mellom kommunistenes aktive og regjeringens passive krigspolitikk. NKP hadde en egen sentral i Sverige som samordnet motstandskampen. Kommunister som hadde måttet flykte, fikk opplæring i våpenbruk og sabotasje og reiste illegalt tilbake til Norge, hvor lærdommene kom til nytte. NKP tok initiativ til å få bygd opp en egen organisasjon i Sverige for den aktive motstandslinja, som ble kalt ”Norsk Front”.

Planene var å utdanne en norsk styrke på 1000 mann som skulle sendes illegalt inn i Norge for å drive geriljavirksomhet. De greide bare å få sendt begrensede grupper. De som representerte Londonregjeringen i Stockholm søkte å hindre at dette skjedde.

Norsk Front ble etter hvert oppløst og gikk over i Norske Patrioters Forbund. Forbundet holdt også på den aktive motstandslinja, men arbeidet og med tanke på å forhindre et borgerlig militærkupp (som det fantes konkrete planer om) i Norge etter frigjøringen.

Da NKU deltok i sin første store demonstrasjon i Oslo etter frigjøringen, var det en tropp på 150 uniformerte norske soldater først i NKU-seksjonen.

I tillegg deltok kommunister i krigen ved å delta i konvoifart. En tjeneste som kostet mange livet og som ble dårlig verdsatt av de norske myndigheter etter krigen. Samme skjebne ble de som flyktet til Sovjetunionen og som tjenestegjorde i Den Røde Arme som partisaner til del.

Tortur, konsentrasjonsleirer og henrettelser

De som falt i nazistenes hender gikk en grusom skjebne i møte. Tyskerne var spesielt ute etter å ta kommunistene, og vi måtte ta fryktelige tap. NKUs leder Arne Gauslå falt i kamp med Gestapo ved Modum, av NKP sentralkomité ble 21 personer drept enten i kamp, under flykt, tortur eller i fengsel og konsentrasjonsleirer. Av disse var Asle Grepp og Ørnulf Slåttelid foruten Arne Gauslå medlemmer i NKU.

Enkelte steder gikk det ekstra hardt utover NKU der hele lag ble tatt. I Kristiansand ble hele laget tatt og dømt til døden for motstandsarbeid. De fikk imidlertid dommen omgjort til livsvarig fengsel og noen av dem ble sendt til Tyskland. NKU laget i Stavanger ble også tatt. Der ble åtte ungkommunister dømt til døden og skutt den 10. mai 1944.

Full oversikt over alle falne fra NKU under kampen mot fascismen enten i Norge eller ett annet sted i verden er vanskelig å føre, men felles for disse heroiske kamerater er at de hadde en politisk overbevisning som gjorde at de ikke vaklet og falt fra når det gjaldt som mest. Asle Grepp som ble dømt til døden og skutt 9. februar 1945, sine siste ord i et brev til sin mor gir oss et inntrykk av dette heltemotet:

Oslo, 9. februar kl. 1.50 Ja, mor!
Dette hadde ikkje du trudd da du såg meg siste gangen. Og ikkje trudde eg at det skulle gå slik da eg så deg siste gangen. – Nett nå er eg dømt til dauden, og advokat Bergsjø er i ferd med å diktera nådesøknad for meg.

Du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg. Det er berre trist at eg så lite fekk gjort i livet mitt. Trøysten min er at utviklinga og livet går vidare – at andre vil taka opp tankene mine og føre dei fram, betre enn eg sjøl kunne gjort det. Eg tenkjer på far – i desse dagane er det 23 år siden han gjekk burt. Eg tenkjer på Peter Andreas og Gerda, men meir tenkjer eg på dykk sem er att – du mor, og Ole og Else og Pin og velse Kyrre. Og eg er viss på at alle vil taka dette som det må takast, at de vil minnast meg som eg var og gløyme alle dei mistak eg har gjort.

Bergsjø har gjort det han kunne – men det var ikkje lange tida han hadde å områ seg på. Nå er det vel slutt.

Eg vil berre be deg helse elle gode vener og seia dei farvel fra meg. Om eg går burt – live lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fra til ei tilvære der ingen er som vert dømde til dauden.

Kjære mor!
Eg er ikkje redd – det er slutt for meg. Det er det ikkje for dykk. Lev vidare!

Son din, han Asle.

Overgangen fra krig til fred

NKU og NKPs aktive rolle i frigjøringskampen ga kommunistene en posisjon og respekt i befolkningen som aldri før. NKU hadde trolig rundt 15 000 medlemmer i 1945 mot rundt 1000 i 1940. Dette betydde - i tillegg til at viktige førkrigsledere var falt - at det var en kvalitetsmessig ny organisasjon som stod fram i 1945. Mange av de nye hadde kommet til forbundet ut av respekt for NKUs innsats i krigen og ut fra egen vilje til å kjempe, i stedet for politisk overbevisning. Både i NKP og NKU oppstod det et skille mellom medlemmer som var medlemmer før krigen ”gammelkommunister” og de som kom med under krigen ”krigskommunister”

Alle hadde sine meninger, de var kommunister, men hadde nå ganske ulik personlig erfaringsbrakgrunn. Det var de som var blitt i Norge under krigen, de som var dratt til Sverige og England og de som nå kom hjem fra de tyske fangeleirene. Noen var skeptiske, andre overstrømmende optimistiske på partiets vegne. Og så kom alle de nye som var ukjente med partihistorien men som hadde spilt en ledende rolle blant kadrene i siste del av krigen.

Som leder for denne nye generasjonen av ”krigskommunister” sto Peder Furubotn fram som den naturlige lederfigur ut fra det rykte han hadde opparbeidet seg som NKPs leder fra 31.12. 1941 og under krigen. Men Peder Furubotn var ingen ukontroversiell person blant ”gammelkommunistene”. Han hadde vært med i NKP helt siden dannelsen i 1923 som partisekretær og dermed i realiteten leder. Under de mange utfordringer og stridigheter om bevegelsens kurs som partiet ble stilt overfor i 1920-årene var alltid Furubotn sterkt til stede på den ene eller den andre linjen. I 1930 - 1938 ble Furubotn kalt til Moskva for å inngå i Kominterns Eksekutivkomité. Dette ble i realiteten gjort av Komintern for å fjerne Furubotn fra Norge.

Etter krigen var det en hevngjerrig Peder Furubotn som brukte sin nye posisjon til å sverte sine gamle motstandere fra førkrigens partistridigheter. Dette bidro ytterligere til at motsetningene innen partiet ble skjerpet.

I NKU hadde det stått fram en ny generasjon kommunister som overhodet ikke visste om den historiske bakgrunnen til den fraksjonskampen som utfoldet seg. De fleste unge så på Peder Furubotn som nærmest ufeilbarlig, og NKU ble av Furubotn helt bevisst trukket inn i maktkampen som nå utkrystalliserte seg.

Urolighetene i Tsjekkoslovakia og Kråkerøytalen

Ledende folk i DNAs Stockholmsdelegasjon hadde allerede under krigen som det fremkom i ”Møllersen rapporten” startet med et sverting og undergravingsarbeid rettet mot kommunistene for å holde dem utenfor ledelsen i fagforeningene. Etter at forhandlingene om sammenslåing av NKP og DNA braut sammen. Var det duket for en hard og nådeløs maktkamp mellom sosialdemokrater og kommunister om hegemoniet i arbeiderklassen.

Med den interne situasjonen som forelå i NKP og NKU, sto kommunistene dårlig rustet til å ta denne kampen. Da det som ble betegnet som ”kuppet i Tsjekkoslovakia” kom, så grep Arbeiderpartiet muligheten begjærlig med begge hender. At det ikke var tale om noe kupp og at også sosialdemokratene i Tsjekkoslovakia deltok i det som ble karakterisert som et kommunistisk kupp fikk ingen betydning. Einar Gerhardsen ga startskuddet til det desidert største klasseforræderiet i Norges historie ved sin famøse tale i Folkvang forsamlingshus på Kråkerøy i Fredrikstad i 1948. Heretter var kommunister fritt vilt for trakassering, undertrykking, arbeidsforbud og svartelisting, alt under dekke av å ville forsvare demokratiet.

Konferansen på Stjørdal

NKU rustet seg i denne atmosfæren av sterk indre uro og hardt ytre press, utover våren 1949 til en stort anlagt kongress, som skulle holdes i Storvika på Stjørdal. Det er mulig at NKU på denne tiden stod på sin foreløpige topp i bevegelsens historie. Medlemskapsantallet var ved Landsmøtet i 1949 på 17 000 medlemmer, og bevegelsen spilte et aktiv rolle i utformingen av etterkrigstidens nasjonale politikk. NKU arbeidet spesielt sterkt med sin ”produktivitetspolitikk” under innflytelse fra Furubotn. Denne politikken hadde som parole ”Utvikle landets produktivkrefter med formål å tilfredstille folkets materielle og kulturelle behov”. Teorien var at nettopp denne politikken ville virke i revolusjonær retning, fordi kapitalistene selv ville motsette seg en slik hensikt med produksjonsøkningen der den kom i konflikt med deres snevre profittinteresser. Dermed ville de selv avsløre seg for folket.

Dette var en illusjon! De borgerlige partier og kapitalistklassen misbrukte hensynsløst gjenreisingsinnsatsen til sine egne snevre gjenreisingsformål: styrke ”næringslivet”, det nye synonym for kapitalismen, dvs. deres private profittformål. Da det var noen måneder før konferansen på Stjørdal, begynte flere og flere innenfor NKU å bli kritiske til den valgte kursen. Begrepet brakkebaroner som ble brukt om krigsprofitørene under krigen, ble igjen berettiget brukt på de som vederlagsfritt kunne sko seg på arbeiderklassens velvilje i oppbyggingsarbeidet med lave lønninger og lange arbeidsdager.

Selv om konferansen på Stjørdal ble en strålende markering av NKUs daværende styrke og evne til organisering så ulmet motsetningene i forbundet under overflaten.

”Furubotnoppgjøret”

Når så det såkalte ”Furubotn oppgjøret” kom i NKP, og splittet partiet i to blokker, der et stort mindretall ble ekskludert, fikk dette også store konsekvenser for NKU. Store deler av NKUs medlemmer hadde svært stor tro på og tillit til Peder Furubotn, og mange falt fra under eller i etterkant av dette oppgjøret. Det bidro også til å svekke bevegelsen at det aldri ble ro etter oppgjøret. Hele den kommunistiske bevegelsen startet nå en meget lang nedgangstid. Mange har opp gjennom årene lagt hovedskylden for denne nedgangen på nettopp ”Furubotnoppgjøret”.

Natomedlemskap og kompromisspolitikk

I begynnelsen av 50 årene ble det fra DNA foretatt en rekke grep som satte kommunistene på sidelinjen. Betydningen av ”Furubotnoppgjøret” skal likevel ikke undervurderes, og kom dessuten på et tidspunkt da partiet hadde svært stort behov for å stå samlet.

DNA hadde helt fra bruddet med Komintern gradvis forlatt prinsippene om et sosialistiske samfunnssystem og proletarisk internasjonalisme. I stedet hadde de gradvis gitt begrepene nytt innhold. Nå var sosialisme en slags blanding av sosialisme og kapitalisme, en blandingsøkonomi. Det var blitt god tone blant partiets ledere å delta i de borgerliges hets og svertekampanjer mot sosialistiske land. Dette gjorde gradvis at de borgerlige mistet frykten for DNA og begynte å se på sosialdemokratene som et levelig alternativ.

DNA forsøkte rett etter krigen å svelge kommunistene gjennom en partisammenslåing. Da dette ikke lyktes skiftet man taktikk i et heldig øyeblikk ved å utrope kommunistene til demokratiets verste fiender og tilhengere av diktatur og terror. Ved at man samtidig ved et rent kupp mot folkemeningen fikk Norge meldt inn i NATO, var klasseforræderiet fullbrakt. At dette ikke fikk katastrofale følger for partiets oppslutning i arbeiderklassen, må vi se i lys av de økonomiske oppgangstider som partiet fikk ha regjeringsmakten i. Samtidig hadde partiet dyktige retorikere som forstod å pakke sine gjerninger inn i radikalistisk retorikk.

Klasseforræderiet ble derimot forstått fra de borgerliges side som i samsvar med DNAs klassekompromisspolitikk la seg på en lignende kompromisslinje i sin politikk. Kompromisset innebar at man skulle ha en sterk offentlig sektor som skulle sikre arbeiderne velferdsgoder som sto over det som krigsherjede sosialistiske land maktet å gi sine arbeidere. Riset bak speilet som fikk de borgerlige til å bruke av nasjonens merprodukt på denne måten var frykten for en sosialistisk revolusjon i Norge, inspirert av de allerede eksisterende sosialistiske landene.

Slik fikk de borgerlige en meget mektig alliert innen selve arbeiderbevegelsen i sin klassekamp, en splitt og hersk politikk som har fått råde i mer enn 50 år i den norske arbeiderbevegelse og som har medført en desimering av den verdensomspennende kommunistiske bevegelsens fotfeste i Norge, representert ved NKP og NKU.

45 års nedgangstid med noen få lyspunkter

Selv om de etterfølgende 45 årene har vært en periode med en sakte men jevn nedgang for bevegelsen størrelse og innflytelse, har det vært lyspunkter. Organisasjonen har alltid vært trofast mot sosialismen og den internasjonale solidariteten med den internasjonale arbeiderklasse. NKU har med unntak av noen år da organisasjonen var så svak at medlemskontingent ikke ble betalt, vært med i Verdenssambandet for Demokratisk Ungdom (VDU/WFDY). Organisasjonen deltok på den seirende nei siden i begge EU-avstemningene både i 1972 og i 1994. En periode var organisasjonen splittet i to, da det var Kommunistisk Ungdom (KU) som videreførte forbundets tradisjoner og tilknytning til NKP. Senere ble forbundet igjen gjenreist som et enhetlig NKU.

Perioden etter realsosialismens fall

Da de fleste sosialistiske landene ikke lenger klarte å stå i mot det reaksjonære påtrykket både innenfra og utenfra som de var utsatt for, og som hadde fått den sosialistiske prosessen i disse landene til å stagnere, og de enten gikk over helt til kapitalistisk eller blandingsøkonomisk system, ble det nødvendig for kommunistene å revurdere sin strategi og taktikk til de nye forholdene.

Men også for sosialdemokratene fikk sammenbruddet i realsosialismen på slutten og begynnelsen av 80-90 årene stor betydning. Med ett ble de underliggende forutsetningene for å få til en kompromisspolitikk med de borgerlige forandret. De sosialistiske landene som hele etterkrigstiden hadde vært riset bak speilet for de borgerlige eksisterte ikke lenger, og de borgerlige føler ikke lenger en overhengende fare for en sosialistisk revolusjon.

I løpet av denne tiårsperioden har arbeiderklassen fått erfare at de rettigheter de hadde fått gjennom klassekompromisset og som de trodde var deres for evig og alltid, står for fall. Arbeiderklassen utsettes for et felles press fra de borgerlige og sosialdemokratene for at arbeidernes lønninger ikke skal bli for store og for at velferdsstaten skal demonteres, ettersom den nå er for ”dyr”.

Internasjonalt har imperialismen fått frie tømmer til å sikre seg nye markeder med alle midler; militært, økonomiske sanksjoner eller regelrette statskupp.

I 1996 gjennomgikk NKU en viktig snuoperasjon. Etter noen år med politiske forvirring og oppløsningstendenser etter realsosialismens fall, ble det valgt et fullstendig nytt forbundsstyre som var villige til å se fremover og samtidig beholde NKU som en marxist-leninistisk organisasjon.

Selv om mange har kommet og gått, har det i hele perioden etter 1996 blitt ført en politikk som har skaffet NKU fremgang. NKU har fått styrket sine internasjonale relasjoner og har klart å bli tatt opp som medlem av VDU igjen. I sin politikk har NKU valgt å fremheve den systemkritiske analysen av kapitalismen, og behovet for arbeiderklassen til å føre klassekampen internasjonalt. Vi har markert oss sterkt mot de kriger som har blitt ført i imperialismens tjeneste mot Jugoslavia, Afghanistan og Irak. Vi har søkt å nå ut med vårt budskap om at disse krigene ikke handler om forsvar av humanistiske verdier eller demokrati, men er kriger som er ført for å sikre vestlig innflytelse og kontroll.

Den raske utviklingen i imperialismen etter realsosialismens fall, vil enda sterkere i fremtiden understreke for arbeiderklassen riktigheten i den sosialistiske analysen av kapitalismen. Hardnakkede illusjoner kommer til å falle og stadig flere arbeidere i den vestlige del av verden vil oppdage at de ikke befinner seg i noen varig særstilling i forhold til arbeidere i andre deler.

Denne utviklingen vil føre til at stadig flerre vil bli systemmotstandere og søke seg til organisasjoner som vil kaste det bestående. NKU må satse offensivt i årene fremover for å sikre disse for sosialismen.

Drevet av Blogger.